Tre glade laks

Å velge riktig fasade

Jeg har forskjellige nyanser av meg selv som kommer til utrykk i ulike fysiske sosiale sammenhenger. Hvilken kontekst jeg er i og hvem jeg er sammen med avgjør hvilken rolle jeg inntar. Å innta ulike roller i ulike settinger er noe vi mennesker gjør helt automatisk.

I den fysiske verden manøvrerer jeg mellom roller intuitivt. Jeg har en annen tone og fremføring i et jobbmøte hvor hensikten er å forhandle, enn når jeg er på Øyafestivalen med nære venner. Begge versjonene er den ekte meg (som de elsker å si på reality-tv), men jeg tilpasser meg situasjonen jeg er i. Denne rollehåndteringen er i utgangspunktet ikke noen sak, det går på autopilot.

Du må finne din stemme, sa Nina Furu til meg da jeg startet denne bloggen. Jeg vet at en leseverdig blogg må by på noe personlig, man må finne sin «tone of Voice». Men utfordringene melder seg.Denne bloggen tar utgangspunkt i at jeg er på jobbjakt. Det viktigste for meg er å bruke denne bloggen som en avansert søknad. Jeg jobber med sosiale medier og digital markedsføring, så dette er et ypperlig sted å få vist frem en del av disse kunnskapene. Ergo er min hovedmålgruppe potensielle arbeidsgivere.

Samtidig merker jeg at når jeg skriver så er det venner og bekjente jeg i stor grad ønsker å henvende meg til. Det er også noe av essensen i en god blogg, man må by på seg selv og slippe leseren inn i livet sitt. Men hvordan skal jeg håndtere å kommunisere til disse to helt forskjellige gruppene av tilhørere uten å «ødelegge» inntrykket av meg selv? Til arbeidsgivere vil jeg fremheve profesjonelle sider av meg selv, til venner ønsker jeg å dele mer personlige sider. I den digitale verden, i sosiale medier, er denne manøvreringen mye vanskeligere enn i den virkelige verden. Rosablogger påstår at man må være 100% seg selv, men jeg tror noen har glemt at kommunikasjon må tilpasses. 

Jeg bestemte meg i dag for å blogge om en hyttetur vi var på i helgen. Overfor en potensiell arbeidsgiver vil jeg vise at jeg har en friskus familie glad i natur og et sporty liv. Overfor venner ønsker jeg å formidle gjenkjennbare episoder fra et litt kaotisk familieliv som ikke alltid går etter planen. Det er litt som om jeg er to forskjellige personer som prøver å skrive blogg, og dermed blir det også to blogger. En til potensielle arbeidsgivere og en til venner, skrevet med grønn og rød skrift. Hvilken blogg foretrekker du?

En fantastisk friluftsopplevelse (eller: en blogg skrevet for å vise meg selv og familien fra vår beste side)

Litt spontant bestemte vi oss for å dra på fjellhytta i helgen. Vi inviterte med oss noen venner som også kastet seg rundt og ble med. Etter jobb og skole fredag ettermiddag satte vi oss i bilen og kjørte i retning Valdres. Vi var tre familiebiler på vei til fjells for å nyte årets siste sommerdager.

Alle møttes på Rema 1000 på Hov for å gjøre felles matinnkjøp. Å handle med fredagslitne smågutter kan være en strevsom affære, så pappaene tok med seg barna ut for leking på parkeringsplassen mens vi mødrene tok ansvar for handlevogna. Vi ankom fjellhytta sent, men godt.

Vi bestemte oss for å legge ut på langtur lørdag formiddag. Etter en lang og deilig frokost pakket vi utstyr, mat, drikke og snacks som skulle holde til alle tre familiene.

Ut på tur

Seks voksne, en ungdom, fire mellomstore og to små vandret av sted, vi var ute av døren klokken elleve på formiddagen og stemningen var god. Målet for dagen var Spåtind, som ligger på 1400 meter, og har spektakulær utsikt. Det sies at man kan se fjelltopper i hele seks fylker fra denne tinden. Noen av barna har nådd toppen tidligere, men for andre var dette en ny erobring. Turen er estimert til 2,5 time fordelt på 500 høydemeter.

De to minste holdt fint tempo oppover bakkene. Ambisjonen for disse to var å gå litt lenger enn tidligere turer. Med hjelp av lokkemiddelet M&M`s kravlet vi oss oppover som fjellgeiter.

Det ble et lite strekk i laget, men et godt stykke opp i lia fant vi en idyllisk plass hvor vi alle kunne ta oss en velfortjent lunsjpause. Ingenting er som matpakke i det fri, brødskiver med egg, leverpostei og ost ble fortært med den høyeste appetitt. Når det i tillegg var dessert å få i form av diverse varianter av kjeks inkludert vannmelon ble de små og store kroppene fylt opp igjen med energi.

Etter idyll i solen var det på tide å gå videre. De største skulle nå dagens mål, mens de to minste med hver sin mor måtte snu nesa hjemover. Men nedover er definitivt lettere enn oppover, så vi suste av gårde nedover fjellet.

I det vi ankommer hytta igjen, får jeg beskjed om at resten av gruppa har nådd toppen og spiser medbrakt turmat som blir varmet på primusen. Alle har kommet seg opp på toppen og signert gjesteboken som ligger i postkassen.

Etter noen timer alene på hytta med den minste troppen, kom de andre tilbake, noen mer slitne enn andre, men med supert humør. De hadde klart dagens mål og satt mange personlige rekorder.

Lørdag kveld gikk med til å spille spill og kose seg med lørdagsgodterier. De største fikk være med de voksne og det ble latter og moro. Søndag var det rydding og avreise.

Her er bilder fra turen

På vei opp på fjellet

På vei oppover fjellet

En av toppene vi nådde

En av toppene vi nådde

Hele gjengen har lunsjpause

Hele gjengen har lunsjpause

Kaffelaging

Vi fikk oss kaffe

Ekte Pokemonstopp

Ekte Pokemonstopp

Den ble ganske idyllisk den historien der oppe. Det var en flott tur, men alle som har små barn vet at en hyttetur innebærer mye mas og kan til tider være utmattende. Så her kommer den andre varianten av bloggen.

Kaos i fjellheimen (eller: den litt mer usminkede og kaotiske sannheten om hytteturen)

Fredagen startet på det mest uheldige vis. Å kjøre ut av Oslo i retning Nittedal tar en evighet fredag ettermiddag. Siden jeg hadde vært på kurs hos Webforum denne dagen skulle vi prøve å være effektive og møtes på Veitvedt. Jeg kunne ta t-banen direkte dit, og mannen min kunne dra tidlig hjemmefra med ungene klare i bilen, og vi kunne på den måte spare tid. Med rushtrafikk og stengte tunnelløp tar det tid å komme seg frem på ring 2 i Oslo. Jeg stod og ventet i nærmere en time ved avkjørsel på riksvei 4. Da de endelig kom frem, var stemningen på et lavmål og jeg bidro til at den ble enda verre. Lavt blodsukker og venting er ikke en god kombinasjon. Men vi kom oss til slutt ut av byen, og hadde kontakt med de andre to bilene som var kommet ca like langt som oss.

Vi møttes på Hov for å handle. Å handle inn til 13 mennesker krever konsentrasjon, å ha viltre småtasser hengende i skjørtene har ingen god effekt på sinnet. Men smarte menn tok seg av barna, så vi fikk handlet i fred. Etter langt om lenge hadde vi fylt en hel handlevogn til randen. Vi fordelte posene med matvarer og satte oss i bilene for å kjøre videre.

Motorhavari

Etter omtrent ti minutter svinger mannen min brått inn i en busslomme. Dashbordet blinker – Motorfeil! De andre bilene stopper bak oss og vi begynner å sjekke bilmanualen som viser seg å være på tysk. Et klokt hode ringer NAF som vi er medlem av. Etter å ha oppgitt diverse fakta sender de en redningsbil. I tillegg ringer vi forsikringsselskapet for å se hva de kan bidra med. (det viser seg å være ingenting, men det orker jeg ikke utbrodere her). Etter flere telefoner med NAF og forsikringsselskapet i jakt på løsning, ender det med at det kun er er en tauebil vi har krav på, ingen assistanse på noe annet vis. Så da stod vi der midt i ødemarken på en bussholdeplass med tre unger, to fulle følgebiler og en times kjøretur igjen til hytta. Vi fant ut at de to andre familie skulle kjøre videre opp på hytta sammen med en av våre unger. Jeg, mannen og to barn ble stående og vente i busslommen.

Etter langt om lenge kom redningsbilen, han kunne ta oss med tilbake til Hov, og ta bilen med til Gjøvik. Vi har gudsjelov en snill bror i Oslo, så han hadde også satt seg i bilen for å hente mannen som kunne dra tilbake til Oslo for å låne en bil som vi kunne bruke hjem søndag. Som dere skjønner, var det mye logistikk som skulle på plass. Min man ble hentet, mens jeg og gutta ventet ytterligere en time på han som var på vei fra fjellhytta for å hente oss opp.

Derav ankom vi hytta i tre puljer den fredagskvelden. Første gruppe kom delvis normalt kl 20.30, men den ene bilen var litt senere for de måtta ta en pustepause etter at en av barna hadde kastet opp. Jeg og mine to ankom kl 24.00, og sistemann kom klokka 02.30, men med bil til oss om ikke annet.

Sauemøkk

Det som møtte oss da vi kom frem fredag var ikke en pen og ryddig gårdsplass. Der hadde sauene flyttet inn i løpet av sommeren og tatt bolig. De hadde trampet ned gjerdet og okkupert hele oppkjørselen og inngangspartiet i skydd mot uvær. Så der var det blitt en deilig møkkabinge. Lukta slo i mot oss og frykten for å at barna kom til å dra møkka inn i gangen tok oss med en gang. Derfor ble en av de første oppgavene lørdag morgen å gå over trammen for å få den ren. Det tok ca 1,5 time å skrubbe terrassen med en beisekost, for det viste seg at det ikke var noen ordentlig kost på hytta.

Ja, vi kom oss tidlig ut døra lørdag formiddag, men det var jo bare fordi dagen startet ufattelig tidlig. De to minste var klare for dagen kl 06.30, så da har man jo masser av tid på å forberede seg på tur.

Å lage matpakker til 13 stk, samt pakke utstyr og finne frem klær til både barn og voksne er ikke noe som er unnagjort i en fei, det er juks og fanterier om noen sier det. Med egg på skiva, så må jo faktisk 13 egg stekes. Og når ungdommen har vokst to skostørrelser siden sist hyttetur må man lete gjennom alle fjellsko i håp om å finne noen som passer.

Det stemmer at vi kom oss til felles rasteplass, og det var idyll å få satt seg ned. Og maten var deilig. Selvom man må kjempe en kamp om at det skal spises én brødskive før kjeks, så hørte alle ungene på det. Kaffe fikk vi også.

Men hva er det med barn og motivasjon. De siste hundre meterne var krevende for de små, vi måtte bære de ett lite stykke og motivere bort noen tårer. Men når alle har funnet seg en fin lunsjplass og vi tror vi skal ta en pause, da blir det tyv og politilek og vill herjing umidelbart. Da klatrer de oppover fjellskrenten så lett som bare det, og gjerne flere ganger.

Etter at gruppa skilte lag, fikk jeg ansvar for vår minste og begynte på hjemveien sammen en mor og en liten til. Det er markant lettere å gå nedover enn oppover, og det var faktisk så lett at jeg og den andre voksne faktisk fikk pratet sammen. For det hører jo til unntaket at man kan ha voksenprat når man går ute med små barn. Det var vel derfor min klarte å tråkke rett i en fersk hestebæsj.

Og apropos bæsj, da vi kom tilbake til hytta bestemte vi oss for å fjerne resten av sauebæsjen som lå i oppkjørselen. Vi fylte en hel bøtte med tørka sauemøkk.

De andre returnerte i godt humør og veldig stolte av seg selv.  Alle fant seg en plass i stua for å slappe av og hvile kroppene. For de mellomste varte den hvilen i hele tre kvarter. Da var det opp og sprett og tjo og hei som om de aldri hadde vandret halvannen mil tidligere på dagen.

Søndagen og hjemreisen kom. Jeg var tydelig så utmattet at jeg og minstmann sovnet i bilen. Vi sov over halve turen. Det var deilig der og da, men noen ganger straffes man, særlig når det gjelder søvn. Da vi kom tilbake til Lambertseter, og det egentlig var sengetid, var det ingen smågutt som var trøtt så han sovnet søndag kveld klokken ti, pitte litt sent for en fem-åring.

Men vi er alle enig om at vi drar igjen!!

Sauer

Sauene kom tilbake på natta til sin nye favorittplass

Bæsj på terassen

Sauene hadde bæsjet ned inngangspartiet

Sauebæsj i bøtte

Bøtte full av sauebæsj vi måtte fjerne blant annet på grunn av lukt

Lading av iPad

Halvpartan av iPadene som var med på tur.

Venter

Her sitter vi og venter på redningsbil på den lokale kebabshappa på Hov.

Her ble to versjoner av hytteturen presentert, hvilen foretrekker du?

4 Kommentarer

  • Hanne 29. august 2016 at 20:31

    Helt klart siste!
    Det er jo den de fleste av oss kjenner seg så altfor godt igjen i. Aldri en vei utenom kaos med småbarn på tur. Ha ha

    Reply
  • Mary M Stand 29. august 2016 at 20:37

    To turer, en strålende og en interessant, moro å lese!

    Reply
  • Stephan 29. august 2016 at 23:59

    Utrolig morsom blogg, Synne. Her lukter det fremtidig digital markedsfører (og som en som av og til ansetter slike – i bergen, dessverre – likte jeg den røde best)

    Reply
  • Elisabeth Berg Pronkow 30. august 2016 at 15:57

    Wow – den siste ble jeg helt utslitt av, men slik var det kanskje. Superbra!!!

    Reply

Legg inn kommentar