På t-banestasjonen

Når reality slaps you in the face

Når man ikke har en jobb å gå til kommer nye opplevelser og følelser til overflaten. Noen av disse hadde jeg en forestilling om at jeg ville møte, andre har overrasket meg fullstendig. 

Da jeg var yngre pleide jeg lage lister over de kjekkeste guttene i klassen (ifølge dagboka var det ukentlige utskiftinger på denne lista). Når jeg ble litt eldre lagde jeg lister på sanger jeg ville de skulle spille på lokalradioen. Jeg lagde liste på filmer jeg ville se i løpet av skoleåret og liste over bøker jeg skulle lese.

Litt inspirert av fortiden har jeg laget en liste over situasjoner jeg har møtt på i løpet av mine første uker som hjemmeværende. Det er situasjoner og følelser som har gitt meg et slags virkelighetssjokk, om jeg kan kalle det det. 

Her er lista.

«Du skjønner du er arbeidsledig når…»:

… du koser og fryder deg over å stå på en stappa full t-banestasjon grytidlig om morgenen på vei til kurs.

… du oppdager kl fire på ettermiddagen at du har glemt å ta på deodorant og i tillegg glemt å sminke deg. 

… du synes det er kjempe spennende og velbrukt tid å gå på foreldremøte som strekker seg over to timer. (Jeg har en liten mistanke om at det er voksenkontakt som er den utløsende motivasjonsfaktoren her)

… du oppdager at du er helt tørr i munnen fordi du ikke har snakket på flere timer. 

… du synes det er kort med to timer til familien kommer hjem.

… du inntar frokost på Ikea.

… du misunner andre som har dagen full av møter.

… du begynner planlegging av middagen klokken to på ettermiddagen, og har den klar i det sistemann kommer inn døra. 

… du leser papiravisa fra perm til perm.

… du innser at det å være hjemmeværende ikke er ensbetydende med å bli god på rydding og støvsuging. 

… du befinner deg plutselig på Elixia klokken ni på morgenen.

… de du møter på butikken er 80+ med rullator og handlehjelp

… du stadig møter barselgrupper ute på trilletur. 

… tidsklemma forsvinner ikke selvom du har dagen «fri», for hvem som skal følge hvem til hvilken trening og hvilken øvelse er fortsatt logistikk som må på plass.

… du kan lunsje med dine pensjonerte foreldre.

… du sitter timesvis og leter etter stillinger å søke på.

… du lurer på når det egentlig er greit å slå på TV´n.

… innboksen på epostkontoen består av masseutsendelser og reklame.

… du har fått med deg hele dagsprogrammet på radio, og du har i tillegg begynt å høre på P2.

… du har lært deg mange mange måter å si at du er er arbeidssøker, arbeidsledig, inbetween jobs, er i oppsigelsestid, har tatt sluttpakke, snart i jobb igjen.

Uten en arbeidsplass å gå til blir hverdagen uforutsigbar. Jeg var forberedt på søknadsskriving og jobbintervjuer, mentalt var jeg også innstilt på å gripe fatt i ting på hjemmebane, få ryddet i boder og hage og satt i gang noen prosjekter nå som jeg har ledig tid på dagen. Det jeg ikke var forberedt på var hvor ofte jeg møter meg selv i døra i hverdagen, hvor ofte jeg havner i situasjoner som vekker ulike typer følelser i meg. Jeg er flink til å skape og nå mine egne mål og sette i gang personlige prosjekter, men ensomheten og følelsen av å være utestengt fra det store fellesskapet med kolleger er av og til overveldende.

I helgen var jeg derimot en del av fellesskapet i et par timer. Som korpsleder hender det vi må ikle oss uniform og være med korpset på ulike arrangementer. Det var deilig å krysse av barn på oppmøtelista, passe på at alle hadde det de trengte og ha en stilling i et par timer.

Å være korpsleder innebærer å innta barnas uniform.

Å være korpsleder innebærer å innta barnas uniform.

3 Kommentarer

  • Ane Pedersen 5. september 2016 at 10:47

    Hadde jeg hatt et sted å ansette deg, hadde jeg gjort det på flekken! 🙂

    Reply
    • Synne Mugaas 5. september 2016 at 13:31

      Takk for det!

      Reply
  • Elisabeth Hanche-Olsen 5. september 2016 at 14:04

    Så enig! Har de samme opplevelsene …. Godt skrevet 😊Lykke til 😊👍🏻

    Reply

Legg inn kommentar