Så var jeg i gang med mitt første profesjonelle oppdrag som arbeidsledig. I vår skrev jeg under en sluttavtale med min arbeidsgiver. Arbeidsplassen hadde slunken økonomi og ettersom jeg var sistemann inn i organisasjonen ble det meg som måtte ut.
På en måte er det befriende å forlate en arbeidsplass. Man avslutter et kapittel i en bok og begynner på nye og spennende eventyr. Men når man ikke går inn i en ny jobb og neste kapittel ikke har blitt kladdet en gang, er det nesten utelukkende skummelt.
I høst skal jeg bruke denne plassen til å blogge om hvordan tilværelsen er på jakt etter den nye drømmejobben. Jeg skiver på eget ansvar, men mottar støtte fra Webgruppen. Dette er et samarbeidsprosjekt.
Å slutte på dagen i juni var deilig. Jeg kan vel egentlig ikke si annet. Med tre unger så er juni en relativt hektisk måned med sommeravslutninger, sommerskole og bursdagsfeiringer. Med fri fra jobb, så hadde jeg plutselig masse overskudd til å feire en hver sommeravslutning med ro. Jeg rakk å lage i stand grillmaten før vi skulle møte uanstendig tidlig i barnehagen, og rakk og bake kake til skolefesten. Jeg kunne hente minstemann tidlig i barnehagen så han kunne bli med på sommerkonserten til storebror. Jeg så andre foreldre komme stressende til avslutninger rett fra jobb med ferdigmat og følte meg heldig som hadde tid til å nyte øyeblikkene. Sommeren ble tatt i mot med stor ro.
Nå er høsten så vidt i gang, så spørsmålet er hvor stressa kommer jeg til å bli nå? Jeg er ikke helt ute av feriemodus ennå, skolen er ikke igang, så dagene har litt rolig tilsnitt enn så lenge. Men spørsmålene kverner i hodet.
- Klarer jeg lande ny jobb?
- Klarer jeg få ny jobb før jeg må melde meg til nav?
- Hvor kresen kan jeg tillate meg å være, eller må jeg ta til takke med noe jeg egentlig ikke ønsker?
- Hvor aktivt klarer jeg å følge med på den digitale utviklingen uten å aktivt jobbe med noe konkret?
- Blir man fort utdatert?
- Hvor lenge kan jeg si at jeg “nettopp” har avsluttet min forrige jobb?
- Når oppleves man som gammel i det gamet her?
- Har jeg nok spisset kompetanse?
- Skal jeg skifte beite totalt, ta ny utdanning og bli gartner eller sykepleier?
- Og så klar alle spørsmål rundt jobbsøking. Får jeg jobbintervju? Hvordan velger de egentlig kandidater? Hvor tilfeldig er dette spillet? Hvordan kan jeg utnytte de folkene jeg allerede kjenner?
- Må man være ekstremt ekstrovert for å skrive blogg?
- Og helt ærlig så lurer jeg også på hvorfor er det så mange dølle folk som har kulere jobb enn meg?
Til det siste punktet der må jeg innrømme at man kan bli misunnelig når man står uten jobb. Spesielt når man vet hva man kan og hva man har å by på, hvilken ressurs man kunne vært for en potensiell arbeidsgiver, og hvor frustrerende det er når man føler at man ikke får sjansen til å bevise dette for noen.
Men nå har jeg altså fått et profesjonelt oppdrag. Hadde noen fortalt meg for ett år siden at jeg skulle bli en profesjonell blogger ville jeg ledd høyt. Men her er jeg altså. Forrige kapittel i boken min er avsluttet og nå har jeg såvidt begynt å skrive på neste kapittel. Jeg aner ikke hvordan kapittelet kommer til å ende, men det føles godt å være i gang å skrive det.