Hvordan jeg skal kle meg på jobbintervju er en mare for meg. Jeg er en diva på jobbklærfronten. Jeg kan bruke en time bare på å finne riktige outfit når jeg skal møte venninner på kafé, så du kan bare ane konturene av hvor mye jeg sliter når det er viktigere ting på agendaen.
Jeg går i flere dager og tenker på hva som er riktig outfit. De som kjenner meg tenker nok ikke at jeg er av den pertentlige typen, men det er jeg.
Jeg tenker og grubler i flere dager
Hvordan ser de andre ut
Jeg sjekker ut, eller nesten spionerer på, de jeg vet skal være tilstede i jobbintervjuet. Jeg sjekker deres sosiale profiler for å få et inntrykk av hvordan de er som personer. I tillegg sjekker jeg profilbildene på nettsiden kun med mål om å få en ide om hvordan de kler seg på den aktuelle arbeidsplassen.
Har vedkommende tatoveringer og hipstersjegg kan jeg trygt ta på meg mine Vans-sneakers. Er det ei med mye friluftsliv på Facebook-veggen velger jeg noe som er litt mer jordnært med innslag av noe farger. Er det konservative blådresser på bildene må jeg ty til den klassiske lille sorte som kan brukes i bryllup og begravelse. Jeg tilpasser meg.
Jeg tilpasser meg antagelig for mye, men jeg ønsker å speile de som deltar i intervjuet og gi inntrykk av at jeg kan passe inn i denne gruppa. Jeg tenker at de ønsker å ansette en som er litt lik seg selv, eller som de kjenner igjen. I tillegg må jeg vise litt personlighet, for det har jeg ganske mye av. Derfor er min utfordring å balansere konformitet og personlighet i ett plagg.
Kleshengerne et tomme etter at jeg har prøvd alt som hang på dem
Jeg bruker derfor en evighet på å finne rette kombo. Jeg må få den riktige klesfølelsen. Jeg er rett og slett en diva på dette området.
En diva i Vans
I dag kom jeg fornøyd ned i stua etter å ha prøvd fem ulike kjoler. jeg følte jeg hadde landet riktig kjolevalg. «Skal du gå på jobbintervju i nattkjolen?» Var første spørsmålet jeg fikk fra mannen min. Vel, da ble det ikke den kjolen skal jeg si deg. Jeg gikk rett opp igjen og gjennomførte en ny runde foran speilet.
En haug med klær jeg har prøvd
Jeg har en tro om at klær skaper folk, eller i det minste gir de et inntrykk av hvem du er og – ikke minst – hvem du ikke er. Jeg tror mennesker foretrekker folk de de kjenner igjen enn folk som fremstår som totalt fremmede. Vi er raske til å sette folk i bås, på godt og vondt. Hvordan vi definerer båsene er individuelt, for noen er det positivt med tatoveringer, langt skjegg og de nyeste sneakersene, for andre kan det bli for sært og spesielt. Mitt utgangspunkt er som i markedsføring generelt: du må snakke til folk på et språk de forstår.
Uansett hvor mye jeg tilpasser meg så er ikke det avgjørende for om jeg får jobben, men det hjelper for å skape et godt inntrykk.
Med nyervervet sår i panna og ny kjole (som jeg glemte ta bilde av i alt stresset) kom jeg meg omsider avgårde på jobbintervju.
Med sår i panna dro jeg på jobbintervju