På min andre dag som profesjonell arbeidssøkende tok jeg meg en feriedag. Jeg vet ikke om jeg har rett til å kalle det feriedag når man ikke har arbeidsgiver. Man må vel egentlig ha jobb for å ha ferie? Ferie er liksom en belønning, noe du ser frem til når man er overlesset med arbeidsdager, overtid og møter og teller dagene til man kan nyte noen late uker med familie og venner.
Jeg kaller det ferie for det. Sola skinte og fristelsen ble for stor. To av mine venninner hadde nettopp gått ut i ferie og de skulle ut på hytta for å nyte de siste late sommerdagene med sol. Jeg klarte ikke stå i mot og satte meg i bilen og kjørte ut til Nesoddlandet.
Saken fortsetter under filmen (som Aftenposten og VG ville sagt det)
På vei ut fikk jeg dårlig samvittighet. Hvordan kan jeg drive og flotte meg i sola mens jeg egentlig burde vært inne foran datamaskinen og lett etter stillinger og skrevet søknader for harde livet? Samvittigheten festet seg som en klump i magen.
Jeg har kjent på dette med feriespørsmålet flere ganger nå på sensommeren. En ting er å gå ut i ferie, noe annet er det å komme tilbake igjen fra ferie uten mulighet til å avslutte den.
Når bekjente har spurt meg de siste ukene om hvordan sommerferien har vært har jeg fortalt at jeg fortsatt har ferie. Det føles som jeg lyver, men jeg orker ikke utbrodere til alle og enhver at jeg ikke har arbeid lenger. Til de jeg vet jeg kommer til å se en del i løpet av høsten tar jeg meg tid til å forklare situasjonen. At jeg har takket ja til sluttpakke og at jeg gikk på dagen. Jeg forklarer at jeg leter etter ny jobb og at sluttpakken har gitt meg en buffer så jeg har ikke begynt å stresse ennå.
Jeg kjenner jeg går på repeat med den historien der. Det rare er jo at jeg føler meg litt uærlig når jeg ikke tar meg tid til å forklare det til bekjente i barnehagen, eller foreldre på skolen osv. Jeg håper jo egentlig at dette en fase som går over ganske snart i løpet av høsten, derfor vil jeg ikke involvere for mange i dette lille sidespranget på karrierestigen.
Det er nemlig noe flaut med å stå uten arbeid. Man mangler plutselig den fellesnevneren man har med de andre foreldrene i barnehagen. Man er vant til å være en del av en flokk som kommer rushende fra buss og bane for å plukke opp barna sammen, alle sammen slitne etter en lang arbeidsdag og klar for å ta barna hjem for middag og kveldskos. Jeg er ikke lenger en av dem, jeg er hun som kommer tuslende i sandaler hjemmefra etter en dag med søknadsskriving på sofaen, litt hagestell og husarbeid. Jeg føler ikke at jeg er en del av flokken lenger, og derfor har jeg ikke fortalt alle og enhver at jeg for tiden er uten arbeid.
Så jeg jobber hardt med å finne ny jobb, men slo meg i dag til ro med at jeg kunne ta meg en feriedag ekstra. Ferie betyr å kose seg og slappe av, og det gjorde jeg i dag. Og så fant jeg ut at jeg kunne lage ett innslag om å ta ferie, ta noen fine bilder og øve meg videre på selfiegamet og da slapp den vonde samvittigheten i magen taket.
Ankommet hytta til venninnen min.
Tannbørstene
Det var sol i dag
Utsikt fra verandaen
Gammel brygge
Is må man ha
De fine kaffekoppene