Jeg har oppdaget at jeg savner kollegaer og hverdagspraten i et jobbfelleskap.
En uke inneholder flere sterke kontraster. En av dem er å slå av helga og vende tilbake til hverdagen mandag morgen, en overgang som mange synes er slitsom. Det er tungt å våkne til vekkeklokka som man har sluppet unna i to dager. Kanskje la man seg til og med litt for sent søndag kveld for å tyne litt ekstra kos ut av de siste timene av helga? Uttrykket blåmandag har nok mange av oss kjent på mandag morgen når man ruller ut av senga for å starte en ny uke.
I helgen var jeg i bryllup. Bryllup innebærer sterke følelser, vakert brudepar, flotte ord, pene kjoler, tradisjoner og god stemning. Jeg er av typen som lett lar meg påvirke av stemning, tårene mine triller til både glede og sorg. Jeg er glad i latter og fest og elsker å bidra til god stemning. Ofte ender jeg de siste timene av festen på dansegulvet, noe som kjennes veldig godt i føttene dagen etter. I helgen var det en god venninne som giftet seg, derfor var det viktig å lage en minneverdig hilsen til brudeparet. Sammen med tre andre vennepar øvde vi inn en sang på instrumenter som vi fremførte etter desserten, til stor applaus.
Men, så kommer mandagen, den slår i mot meg som en vegg av tomhet. Ingen kolleger å vise bilder til, ingen bekjente å vise videoen av opptreden vår til. Plutselig står jeg her med masse opplevelser som jeg ikke får dele med kolleger slik jeg har kunnet før.
Kollegaer er viktig
Denne høsten har jeg innsett at jeg er en person som trenger en arbeidsplass å gå til. Det er flere grunner til det. Jeg trenger å bruke hodet mitt, jeg trenger å bidra til felleskapet og jeg ønsker å skape noe for samfunnet jeg er en del av. Kontrasten fra stor bryllupsfest til stille mandag morgen minner meg også om at jeg trenger kolleger, jeg trenger bekjente som jeg kan dele livet mitt med. Jeg har lyst å dele gleden og opplevelsen fra helgen til noen som ikke var der, og den rollen har mange kolleger. De er småvenner som man kan bruke til koseprat og dele hyggelige stunder fra sitt eget liv med.
Jeg har mange jeg kan vise bildene til, mine foreldre og søsken har allerde sett noe. Andre venner har også fått bilder, men kolleger er personer som fyller en annen rolle. Litt på utsiden, men samtidig så nær fordi man ser hverandre hver dag.
Til de av dere som lurer veldig på videoen, jeg legger ikke den ut her, det blir for privat, men det var veldig morsomt å både lage sangen, øve med bandet og fremføre den.
Jeg har fått lov å vise bilde av brudeparet, guriland så vakkert og fint det er med kjærligheten.
Vakkert, vakkert, vakkert