Mange bransjer oppsummerer året i desember. Jeg tenkte jeg kunne gjøre det samme.
Januar 2016 startet som mange år tidligere, tilbake på jobb med intensjon om å forberede vårens aktiviteter. Jeg hadde vært ansatt i nesten ni år i Fagpressen og de første månedene var som normalt. Men så begynte faresignalene å melde seg.
Før påske ble vi innkalt en og en til samtale om Fagpressens økonomiske situasjon. Og vi fikk varsel om at det var krise i foreningen grunnet frykt for fallende inntekter som en konsekvens av dårlige tider i mediebranjen. Styrepapirer ble holdt hemmelig, men vi skjønte jo alle hva som skulle diskuteres.
Nedbemanning
Så gikk det slag i slag. Jeg kastet meg rundt og meldte meg inn i en fagforening i frykt for at det skulle bli meg som skulle nedbemannes. Dagen etter styremøte fikk jeg den skumle beskjeden. Jeg fikk et formelt brev som sa at den som kom sist inn skal først ut, ergo meg.
Jeg satte i gang mitt forsvarsapparat, med pappa som er overlegen ressurs. Hans tidligere kolleger som i mange år har sittet på den andre siden av bordet ble brukt til å diskutere strategi, krav og prosess. Intensjonen min var å få en så bra sluttavtale som mulig.
Det er mange følelser å kjenne på når man kommer over det første sjokket fra beskjeden man har fått samtidig som man skal gjøre seg klar til forhandlinger og planlegge de kommende månedene. Men jeg fant frem kampkjempen i meg.
Hva skal jeg bli
Jeg gikk ut av kontoret med en god nok avtale men full av bitterhet. Der og da syntes jeg sjefen var pysete som “valgte den enkleste løsningen” ved å gå for siste mann inn-ut taktikken. Men tiden leger det meste så nå bærer jeg lite nag til situasjonen. Jeg tenker at det var kjipt at jeg ikke hadde kontroll over måten jeg sluttet på, men samtidig får man ny energi når man må kjempe for nye mål.
I begynnelsen brukte jeg mye tid på å reflektere over hvor jeg skulle gå videre. Skulle jeg utvikle meg i helt nye retninger, som sykepleier eller landskapsarkitekt eller fortsette i samme spor? Jeg bestemte meg for at jeg skulle prøve litt mer på den veien jeg allerede var, jobbe med markedsføring og kommunikasjon.
Samarbeid med Webgruppen
Så fikk jeg en forespørsel fra Nina Furu i Webgruppen om jeg var interessert i å blogge om tilværelsen som arbeidsledig fra mediebransjen for Webgruppen. Den muligheten tok jeg på strak arm.
Det har vært overraskende morsomt, lærerikt og ikke minst viktig. Den viktigste effekten bloggen har hatt er at den har holdt meg aktiv og jeg har hatt deadlines å forholde meg til. Jeg skulle produsere en til to tekster i uka og det har medført at jeg har måtte holde tempo oppe og har ikke kunne tillate meg selv å bli sløv.
I bytte mot bloggtjenesten har jeg tatt mange kurs og jeg har tatt eksamen. Det har definitivt vært nyttig. Først fordi jeg har oppgradert meg ytterligere, men også fordi det har gitt ukene meningsfullt innhold som ikke dreide seg om meg og mitt.
Berg-og-dalbane
Men det jeg har brukt mest tid på i høst er å søke jobber. Å finne jobber som er aktuelle, sjekke ut aktuelle firmaer, oppdatere cv i diverse versjoner, skrive søknadstekster, følge opp, gå på intervju, forberede til andregangsintervju, løse caser, by på meg selv, gå i den mentale kjelleren og opp igjen.
Til tider har jeg pyntet på sannheten for omverden.”ja da, det går bra”. “Det ordner seg for snille jenter”. “Jeg har fortsatt troa.” Vel, det har ikke alltid vært like sant. Av og til har jeg pyntet på sannheten for å prøve å holde mitt eget mot oppe, andre ganger for å slippe å måtte snakke om jobbsituasjonen. For å være ærlig så har jeg gått i bakken flere ganger. Jeg har hatt null tålmodighet, kjeftet på familie og barn, vært en bombe av følelser og negative tanker har surret rundt i hodet. Er jeg ikke flink nok? Er jeg for kravstor? Har jeg valgt feil yrkesretning i livet? Hvorfor vipper ikke tilfeldighetene min vei? Osv osv.
Nytt håp
Oppsummert har året 2016 har vært en berg-og-dalbane på den profesjonelle fronten, med dype daler og noen få topper. Privat har jeg fått gjort masse og hatt overskudd og tid og det har nok kompensert mye for den labre jobbsituasjonen.
Så nå, desember og jul. Hva skjer, jo – jeg er i ferd med å signere kontrakt med ny arbeidsgiver. Jeg gleder meg masse, en bransje i vekst og med masse engasjement. (forteller senere hvor det er når alle detaljer er på plass). Jaggu ble jeg skutt ut av bølgedalen som en rakett og opp på toppen av fjellet igjen. Bring it on, 2017!